Da barna falt i bakken

Barn falt i bakken som følge av Guds kraft på et menighetsmøte som var sent på direkten. På møtet talte en utenlandsk profet – i regi av Jan Hanvold og TV Visjon Norge.

sensurert-versjon

(Se videoen av barn som faller i bakken på denne facebook-siden: https://www.facebook.com/pg/jesussoldaten/videos/)

For meg var dette ingen overraskelse å høre siden jeg kommer fra en barndom i et miljø der dette var utbredt. Jeg tror antall barn som har opplevd noe overnaturlig i Norge er mangfoldig. 

Noen opplever en kristen karismatisk åndsdåp – dvs tungetale som består av mye babling. Andre opplever at Gud taler til dem. Noen ser visjoner. Andre faller i bakken, eller rister og skjelver fordi de tror at Gud rører ved dem. Noen ler i timesvis fordi de tror Gud får dem til å le.

Jeg kan love deg tilstander de fleste aldri trodde fantes.

Karismatikere – dvs de som tror på og praktiserer overnaturlig spiritualitet – utgjør en gruppe på 600 millioner. Samlet er de betydningsfulle, men stort sett er de spredt og anses som en minoritet.

Innad i det karismatiske miljøet finnes fundamentalistiske grupper der barn blir utsatt for ekstrem religionsutøvelse. Som av den type man ser på TV Visjon Norge der barn i transelignende tilstander faller i bakken når de blir berørt av en utenlandsk profet.

Det de fleste ikke vet er at mange ønsker å falle, samt at mange opplever å bli dyttet på av håndspåleggeren slik at de faller bakover på denne måten. 

I miljøene der dette skjer lever en visshet om at barna blir berørt av Guds kraft. De tror at fordi Gud bryr seg så kommer Gud med sin ånd og berører mennesker. Slik at de enten begynner å le, gråte, føle en fred, bli helbredet eller får visshet om at de er elsket av Gud.

Man kan få en intens følelse av at man er elsket. Eller føle en overveldende fred. Det blir noe man får et sug etter første gang man opplever det. Opplevelsen kan føles overveldende, mystisk og potent. Man blir hekta. Et ønske oppstår om å føle denne kraften på nytt. 

Det å tro at selveste Gud stiger ned fra sin trone og berører med sin kraft gjør noe med ens egen følelse av hvor mye man er verdt. Og hvor viktig man er. 

Når man tror Gud berører på en måte som oppleves personlig kan det oppleves som et tegn på at man er på riktig vei. Eller det motsatte. Eller en blanding av begge deler.

Hver gang jeg ba Gud om å berøre meg og han ikke gjorde det – så lurte jeg på hvorfor. Hvis jeg følte meg desperat i en situasjon og ba om det samme – så var Gud så ofte stille. Og ingenting skjedde. 

Jeg skjønte det ikke. Jeg trodde det var noe galt med meg. 

Når jeg så eller opplevde hva jeg trodde var overnaturlige hendelser fikk det meg til å bli enda mer sikker på at jeg hadde den eneste riktige troen. Og jeg ble enda mer sikker på at Gud var ekte. 

Jeg ble radikalisert. Jeg trakk meg nærmere andre fundamentalistiske kristne og prøvde å verne meg fra alt det demoniske der ute i verden. 

Det er et kraftfullt språk. Kan lett overbevise. Men etter å blant annet ha lært om placeboeffekten og om hvordan tanker – og hva vi selv tror – påvirker følelser, så kan man forstå hvordan og hvorfor slike overnaturlige opplevelser fungerer.

Det er ikke unormalt blant kristenfundamentalister at barn går opp til plattformen for å bli bedt for. Heller ikke at de faller i bakken. Og heller ikke at de får syndenød og engster seg. Eller at de får latteranfall og ler i timesvis.

Reaksjonsmønstrene og hvorvidt den ekstreme religionsutøvelsen er usunn eller skadelig tror jeg er et spørsmål det er umulig å gi et generelt svar på. Nettopp fordi mangfoldet er så stort. Variasjonene er mange. Man må gjøre individuelle vurderinger. 

Om vi skal motvirke fundamentalisme må vi på samfunnsplan ha mer kunnskap om temaet. Som medmennesker må vi kunne ha tolerante, åpne og konstruktive samtaler. Og vi må tåle så inderlig vel de som er annerledes enn oss selv. 

Vi må ikke forby religion. Vi må snakke om religion. Vi må ta tak i debatten. På grunn av barna. De mange, mange barna.

(Denne kronikken sto først på trykk i VG, søndag 29.01.2017)


2 thoughts on “Da barna falt i bakken

  1. Mye bra her! Blant annet en fin understrekning på slutten:

    «Om vi skal motvirke fundamentalisme må vi på samfunnsplan ha mer kunnskap om temaet. Som medmennesker må vi kunne ha tolerante, åpne og konstruktive samtaler. Og vi må tåle så inderlig vel de som er annerledes enn oss selv.

    Vi må ikke forby religion. Vi må snakke om religion. Vi må ta tak i debatten. På grunn av barna. De mange, mange barna.»

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.