Skuddene i Faryab – bokutdrag fra Jesussoldaten

På denne tiden av året – for 7 år siden – ble jeg, norske og afghanske soldater beskutt av Taliban i Faryab-provinsen i Afghanistan.

I morgen er frigjørings- og veterandagen. I den anledning publiserer jeg et kapittel fra “Jesussoldaten” som beskriver en skuddveksling som fikk meg til å tenke på Gud for første gang på lenge.

Skuddene i Faryab

It’s the end of the world as we know it

It’s the end of the world as we know it

It’s the end of the world as we know it

And I feel fine

REM, 1987

Da jeg vokste opp, ante jeg ikke at noen var opptatt av barn som meg. Jeg skulle ønske jeg hadde visst det. Og at det offentlige Norge hadde begynte å drøfte barn og tro før. Da rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kom, og da Stålsett-utvalget ble nedsatt, hadde jeg allerede meldt meg ut av Oslokirken. Jeg var et helt annet sted. Ikke bare fysisk, men også mentalt, skulle det vise seg.

Sensommeren 2008 gikk jeg inn i førstegangstjenesten. Forsvaret hadde en rekke spørsmål de ville ha svar på. Hadde jeg bodd mer enn et halvt år i utlandet? Var jeg interessert i internasjonale operasjoner? Nei, krysset jeg av.

Jeg ønsket ikke å sette meg selv i en situasjon der jeg kunne bli nødt til å drepe noen. Helt siden krigen mot terror var et faktum høsten 2001, hadde Norge, som Nato-medlem, tilbudt USA militær hjelp i Afghanistan. Norske soldater hadde ikke bare forsøkt å stabilisere landet og å stable et nytt Afghanistan på beina. De hadde også jaktet på terrorister, og måttet ta beslutninger som ville bety forskjellen på liv og død. Og de hadde selv måttet være villig til å ofre livet.

Etter noen måneder som rekrutt på Setermoen, hvor jeg ble trent til å bli sanitetssoldat og førstehjelpsekspert, begynte jeg likevel å tenke over om det var noe jeg kunne bidra med. Som å plastre sår, dele ut antibiotika og gi folk enkel medisinsk behandling. Å prøve å redde liv måtte jo alltid være en god ting – uavhengig av omstendighetene? De norske soldatene i Afghanistan var ikke bare forpliktet til å hjelpe hverandre, men også allierte soldater og skadde fra talibanstyrkene. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ønsket å bidra humanitært – i den lengste krigen i Nato-landenes historie.

I november 2009 befant jeg meg i Faryab-provinsen nord i Afghanistan. I sju måneder skulle jeg være soldat i Sanitetskompaniet i et såkalt Provincial Reconstruction Team, et regionalt gjenoppbyggingslag. Det var mange slike stabilitetsstyrker der nede. Min var en del av ISAF – den Nato-ledede internasjonale militærstyrken med et fredsbevarende oppdrag i Afghanistan.

Den norske leiren i Faryab lå lenge i et mye roligere område enn provinser sør i landet, og før jeg dro, var jeg forberedt på enkelte skuddvekslinger. Likevel så jeg for meg at innsatsen vår hovedsakelig ville bestå i å sette opp utstyret vårt i lokale landsbyer, og at jobben min ville være å hjelpe folk med sårstell og enkle skuddskader. Ikke før vi skulle ut på det første oppdraget, og jeg stilte meg opp i en 18 tonns pansra sekshjuler og tok ladegrep på geværet, kjente jeg adrenalinet.

Afghanistan ble langt tøffere enn jeg hadde sett for meg. Når som helst kunne vi kjøre på en veibombe, for stadig oftere brukte Taliban improviserte sprengladninger mot Nato-styrkene. De var lette å lage, og kunne plasseres langs veien der de visste vi ville passere. Men for oss var de vanskelig å oppdage.

70 prosent av tida tilbrakte vi ute på oppdrag. Vi ble det laget i Sanitetskompaniet som hadde flest feltdøgn i det utsatte Ghowrmach-distriktet, som var blitt et tilholdssted for Taliban. De siste to åra hadde de økt aktiviteten i nord, og fra Ghowrmach planla den islamistiske bevegelsen aksjoner mot Faryab. Sammen med andre opprørsgrupper drev de geriljakrig mot ISAF-styrkene.

Jeg kommer aldri til å glemme synet av kvinner, barn og eldre som løp fra landsbyene før skuddvekslingene begynte. Lukten av blod og svidd hud. Medsoldater som fant splinter i ansiktet og lette etter hull på kroppen uten å finne dem. Men flere ble påført skader under skuddvekslinger.

Helt fram til juni 2010 skulle jeg være her. Det året ble fem norske menn drept i Afghanistan. Den yngste var 21 år.

En formiddag i april fikk vi følgende oppdrag: «Desarmering av en veibombe. Med sannsynlighet for skuddveksling.» Det var en helt ordinær instruks, som gikk ut til kystjegerkommandoen, et bombedesarmeringslag og en afghansk tropp. Men det var også en instruks som skulle få meg til å tenke på Gud – for første gang på flere år.

Da vi nådde dalen der veibomba skulle befinne seg, gikk makkeren min og jeg opp på en høyde som ga oversikt over dalen, for å passe på bakover. Vel oppe oppdaget vi at noen hadde gravd en skyttergrav der oppe. Kjapt løp vi tilbake til stridsvogna og hektet hver vår spade ned fra taket.

I 50 varmegrader og med utstyr som gjorde at vi veide over 170 kilo, gravde vi gropa dypere. Og dypere. Til den var blitt over én meter dyp. Taliban skjulte ofte håndgranater i skyttergraver de visste ISAF-styrkene brukte. Men vi kunne ikke se noen, tok sjansen og hoppet oppi.

De første timene var det relativt stille. Den skytinga som pågikk, skjedde et godt stykke fra oss. Det lød som en blanding av knipsing og hvining når geværkulene suste gjen-
nom lufta på avstand. Men så ble det skutt også fra fjellene rundt oss. Akkurat hvor skuddene kom fra, visste vi ikke.

Taliban hadde hatt samme skyttergravssystem siden de kriget mot russerne. De kunne dukke opp ett sted, forsvinne, og så dukke opp igjen et annet sted like etter. Det var det verste med disse skuddvekslingene: at vi aldri visste hvor skuddene kom fra.

Det viste seg at Taliban skøyt ut av vinduene på en skole denne dagen, mens de gjemte seg blant elever og lærere. Lenger opp i dalen la den afghanske troppen seg i stilling for å skyte tilbake. Jeg krøyp opp av skyttergraven og begynte å gå fram og tilbake på høyden for å se etter angrep bakfra. Med ett begynte Taliban å skyte mot meg også.

Ned! ropte makkeren min.

29368_10150191358265012_2800673_n (1)

(På denne høyden ble vi beskutt. Skyttergraven ved siden av meg på bilde stupte jeg ned i en times tid etter dette bilde ble tatt. Foto: Privat)

Jeg spurtet mot gropa vår og stupte nedi. Stille lå vi og lyttet etter kuler, før galgenhumoren og apatien som hindret oss i å klikke, tok oss.

Lyst på en sjokkis, jeg, sa kameraten min. – Har du?

Nei. Men noen vafler hadde ikke vært dumt på denne pikniken!

Det kom stadig flere opprørere. Med ett smalt en rakett-drevet granat, en RPG-7, rett ved den norske troppen. Den detonerte kun en meter fra et av kjøretøyene våre. Flere talibansoldater befant seg bare 200 meter unna da makkeren min og jeg oppdaget at medsoldatene våre kjørte i full fart tilbake til veien, uten å ha gitt lyd fra seg på sambandet. Nærmest på likt hoppet vi opp av skyttergraven og løp mot stridsvogna vår. Da vi kom ned på flatmark, så vi at en ny RPG var på vei mot troppen vår. Rett etter gikk den av.

Heldigvis ble ingen skadd. De andre ventet på oss, før de skøyt ned i bakken rundt oss med en høyfrekvent granat-kaster. Den enorme støvskyen som virvlet opp, gjorde det vanskeligere å se oss.

Det var mørkt og dårlig sikt da vi til slutt kunne kjøre fra dalen i åttetida. På fjelltoppene rundt oss sto afghanere. Vi skøyt varselsskudd mot dem. For alt vi visste, kunne det hende de samarbeidet med Taliban. Og fremdeles kunne vi når som helst treffe en veibombe.

Det var lenge siden Gud hadde vært i tankene mine denne aprilkvelden i 2010. En hel oppvekst siden jeg gravde en grop i sandkassa for å undersøke om det gikk an å høre skrikene fra sjeler som vred seg i evig pine. Men da vi endelig kunne skimte lyset fra basen vår, som steg opp og fortrengte mørket, slo det meg: Hele livet hadde jeg vært redd for å dø mens jeg hadde noe uoppgjort med Gud. Men aldri hadde jeg vært så nær ved å bli drept som i dag.

Var det én gang jeg burde kjent på frykten for å havne i helvete, var det nå. Men de siste ni timene hadde ikke tanken på evig fortapelse streifet meg et sekund. Det bruste i meg da jeg innså det: Jeg hadde overlevd! Frykten for Guds dom hadde sluppet taket. Utryggheten, vemodet, den fortærende følelsen av å ha blitt frastjålet meg selv som jeg var redd hadde gnagd seg inn i meg som et skadedyr, var borte.

Demonene hadde flyktet – og jeg var ikke lenger en troende. Erkjennelsen gjorde meg ikke redd. Det eneste jeg kjente, var en pulserende følelse av mestring og hjertets takknemlige slag.

28948_10150185050570012_1805795_n

(Vi pleide alltid å hilse på de afghanske barna – som ble entusiastiske hver gang jeg gav bort en oppblåst legehanske med påtegnet ansikt – som jeg gjorde på dette bildet. Foto: Privat)

“Jesussoldaten – Gutten som skulle vinne landet for Gud” er tilgjengelig i innbundet versjon, ebok, pocket og lydbok. Kan kjøpes her: https://www.tanum.no/tanum/search/search.action?query=jesussoldaten 


Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.