Oppdatering fra vest

For ett år siden var jeg på besøk hos familien til Julie, som bor en halvtimes tur fra Førde. Vi satt rundt frokostbordet og Julie spurte om jeg ville dra innom huset hun bodde sine første 2 år av livet. Jeg sa selvsagt ja og kort tid etterpå kjørte vi ut til Skiveneset. 

Ved ankomst sperret jeg opp øynene, nøt freden og tuslet rundt med Julie og fantaserte om hvordan vi kunne hatt det her:

“Der kunne vi hatt en platting”, “her kunne vi hatt et hønsehus”, før Julie vendte seg mot meg og sa spontant: “Har du lyst til å flytte hit?”

Jeg svarte selvsagt ja, mens vi smilte til hverandre og drømte videre om vår fremtidige boplass.

FB_IMG_1555699587432

En drøy måned senere forlovet vi oss på en utstikker på Aker Brygge, mens drømmene om en tilværelse ulik Oslo fortsatte å spire. Jeg måtte klype meg i armen gjentatte ganger mens jeg lurte på om Julie bare var en illusjon. Hun var rett og slett så høyt over all forventning. Jeg kunne ikke tro at hun faktisk elsket meg og ønsket å flytte til det øde Vestlandet med meg. 

Illusjonstankene bleknet mer og mer i det flyttekasser ble plassert inn i kjøretøyene og hengeren som skulle frakte livet over fjellene til vest. 

IMG_20190419_204713

Etter en 12 timers kjøretur der min mor og stefar satt i en bil, mens jeg og Julie satt i den andre bilen, ankom vi omsider til det vakre, men gjengrodde småbruket. 

mde

Ett år etter forlovelsen var stuen noenlunde klar. Anledningen måtte selvsagt feires med biff og fløtegratinerte poteter, i vår fantastisk skinnsofa som vi fikk på bruktsalg. De fleste møblene og dekorasjonene stammer fra vårt eget hus. Er gøy med skattejakt her på område når vi finner så mange gamle og gjensatte ting.

Her i huset er Julie sjefen for alt det dekorative, mens jeg er mer enn fornøyd med innsigelser på praktiske ting. Livet er herlig. 

58079834_324816691560487_7072480834816573440_n
Litt tungvint å jobbe når man har to katter på fanget, men er koselig.

Baksiden når livet ender så drastisk, fra å være ett hardt liv med daglige kamper en selv alltid trodde var normalen, er at man begynner å kjenne på alt man har vært igjennom. Når den normale tilværelsen har vært så tynget livet gjennom, så er det faktisk vanskelig å vite at man ikke har det bra. Medaljens bakside vil jeg fortelle mer om ved en senere anledning. 

Så her er oppdateringen fra vest. Her bor vi med våres fem katter og en veldig søt minigris, som vi kaller Queenie Bacon. Nøff, nøff. 


Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.