Pastorsønnen som stjal pokemon-kort

Barn som ikke har det bra finner på mye dumt. Derfor må barn beskyttes. Vi må stå opp for barn som ikke har det bra i rettighetsbrytende religiøse miljøer. Hvis vi ikke klarer å skåne den oppvoksende generasjonen, så vil Norge forsette å få enda flere barn som ikke har det bra.

Mot slutten av barneskolen hadde jeg fått nok av Gud. Den allmektige og allvitende skaper hadde sviktet meg gang på gang, på tross av at jeg hadde tryglet Gud om å stoppe all mobbingen som foregikk. Faren min fortalte ofte at all motgang jeg opplevde var noe Gud tillot for at jeg skulle bli en sterkere åndelig kjempe som skulle krige for Jesus i Norge.

De store ordene og årsakssammenhengen var overhodet ikke til hjelp. Verden rundt meg ble bare mørkere. Jeg ønsket å begå selvmord og hadde egentlig behov for profesjonell hjelp, men den eneste hjelpen som ble gitt var lovnader fra andre om at de skulle be for meg. Til Gud. Guden som hadde ødelagt alt.

Resultatet ble at jeg ga fingern til Gud. Jeg sa “bring on hell”. Jeg orket ikke mer. Jeg ønsket bare å bli akseptert, ha det bra med meg selv, og leve et godt liv. Så jeg ga blanke, var nummen følelsesmessig og dreit i alt jeg hadde hørt på søndagsskolen. Jeg blåste også i hva jeg hadde lært om at Pokemon var fra helvete.

Dette var nemlig rundt slutten av 90-tallet. Skolegården florerte av ivrige jenter og gutter som flippet Pokemon-kort med hverandre. Det virket nesten som at alle som ikke drev med Pokemon-kort var outsidere, og det siste inntrykket jeg ønsket å forsterke var at jeg var en outsider.

Så jeg hadde en mulighet. Det var å trygle om å få ett eller annet dårlig Pokemon-kort fra en eller annen i skolegården. I storefri kunne jeg starte med tomme hender og ende opp med en hel bunke mot slutten av friminuttet. Men før jeg kom hjem kvittet jeg meg alltid med alle kort hvis jeg ikke klarte å gjemme dem på skolen et sted. For bare det å si de ulike navnene på Pokemon-kortene var nærmest en dødssynd. Noen heksedoktorer fra Japan hadde visstnok lagd alle disse navnene, så å si navnene på de ulike Pokemons var det samme som å åpne demoniske porter fra den åndelige verden. Men jeg gav beng.

Midt i mørket. I den vonde tilstanden og ønsket om å kunne få det andre barn hadde, som jeg ikke fikk lov til å ha, så stjal jeg en rekke høyt ettertraktede Pokemon-kort. Jeg og en i klassen dro innom en gutt i nabolaget som vi visste hadde en god samling. Jeg husker ikke helt hvordan det foregikk, men mens en av oss avledet han, tok den andre en rekke kort. Vi stakk fra stedet, men senere ble tyveriet oppdaget.

Etter en stund med benektelse så kunne ikke ugjerningen lenger skjules. Det var snart påskeferie og personen fra klassen som hadde delt kortene med meg snakket om at han hadde dårlig samvittighet. Han beklaget oppriktig til moren til den fortvilte gutten, mens jeg egentlig bare ønsket å fortsette med benektelsen av det gale vi hadde gjort. Jeg følte ingen sympati for noen andre enn meg selv.

Siden trosbruddet som 19-åring har jeg reflektert over fortiden. Hvordan kunne en gutt som meg, som var så vel oppdratt i rett og galt, begå urett uten å ense et snev av empati? Under mine tidligere år i barndommen har jeg blitt beskrevet som den snilleste gutten som syntes synd på andre som hadde det vondt, og som gjerne ville hjelpe andre. Men rundt 12-års alderen så var jeg stort sett kald.

Jeg har kommet frem til følgende forklaringer:

  • Om man lærer rett og galt ut i fra en fryktmotivert overbevisning om helvetes eksistens, som man senere slutter å tro på eller slutter å bry seg om, så mister man sitt moralske kompass
  • Religiøse utbrytere trenger informasjon om overnevnte for å bli bevisste på mekanismer de muligens ikke var kjent med
  • Fagpersoner som hjelper religiøse utbrytere må være kjent med overnevnte punkter 

Religiøse flest er ikke onde mennesker. Selvsagt finnes det onde mennesker over alt i verden – i politiske partier, instutisjoner osv. – men de som mener foreldre og religiøse ledere er onde fordi de lærer helveteslæren til barn, de ønsker jeg å motsi.

Å lære bort helveteslæren til et barn kan nemlig være en kjærlig handling. Om jeg selv er overbevist om at helvete eksisterer og brenner under mine og alle andres føtter, så er jeg en god person om jeg forsøker og redde andre, samt en råtten person om jeg ikke lærer dette bort til andre. Men om jeg ikke tror på helvete og likevel skremmer andre om et helvete jeg vet ikke eksisterer, så er jeg ond.

Helveteslæren er derimot en motpol til religionsfrihet. Å få en pistol mot pannen under trusselen at man vil bli skutt er barnemat opp mot å bli kastet i en hel evighet i et brennende helvete der man blir torturert i all tid. Min og mange andres største frykt som barn var nemlig ikke å dø – det var å havne i helvete.

Foreldre og kristne ledere kan lære barn rett fra galt uten å spre frykt, tvil og dødsangst. Å simpelt lære barn empati er mer enn nok. Empati er en evne til å sette seg inn i andres følelsesliv. Så å bevisstgjøre barn på hva andre føler er en bedre vei som vil gi barn et solid moralsk kompass som varer livet ut – på tross av om de forblir religiøse eller ikke.


5 thoughts on “Pastorsønnen som stjal pokemon-kort

  1. Bra skrevet. Det er kompliserte følelser i tro. Du har rett i det at det ikke trenger være ondt ment når kristne foreldre bruker helvete i omsorgen av barn. Noen tror jo på det, at dersom man ikke redder sitt barn og gir det den «rette tro», da sender de sine barn til helvete.
    Men så har man det med å bruke makt når barnet ikke responderer på tros oppdragelsen.
    Da kommer ofte helvete stikkende fram. For det er skremmende og effektivt i oppdragelsen.
    Så har du de som egentlig ikke tror verken på Gud eller helvete. De bare bruker det til egen vinning. De kunne like godt blitt politisk engasjert i et ekstremt politisk parti.
    Jeg ble dratt med til en pinsemenighet da jeg var vel rundt to tre år gammel.
    Så jeg fikk det inn fra tidlig alder. Mine foreldre var ikke religiøse, kanskje min mor litt, men ingen påvirkning derfra. Likevel sitter den indoktrineringen ganske fast. De sår en tvil.
    Som barn husker jeg at tvilen på hva tantene fortalte kom fort. Det var mye som ikke stemte med følelser jeg hadde om hvem Gud og Jesus var. Det forble slik hele livet. Alle kirkene, alle møtene…alt føltes som om det var langt mellom liv og lære.
    Jeg opplevde hvordan det hele ble styrt og manipulert. En sjelden gang traff man på ledere som var annerledes…men det varte ikke lenge.. Det er mange gode mennesker i kristne miljøer.
    Det er ikke der problemet ligger. Det er når troen blir «sær», når de bryter grenser, når de blir intolerante og ekstreme i sin tro.
    Jeg tror det er mange barn av religiøse foreldre som sliter, ikke bare som barn, men som voksne.
    Det som skulle være «good news», blir det motsatte.

    1. Takk for at du deler og støtter opp om hva jeg sier ved at du deler dine egne erfaringer. Er mange som oss, men mange våger ikke å si sin mening i frykt for å miste relasjoner med de i familien eller vennekretsen som fortsatt er kristne.

  2. Jeg er enig med Irene: du skriver godt!
    En religionspsykolog jeg kjenner, sa engang at han trodde at karismatisk kristendom kunne være spesielt skadelig for de troendes evne til mentalisering, evnen til å forstå at andre kan se situasjonen annerledes enn en selv. Grunnen han ga for dette, var at den som tror en har direkte tilgang til evig visdom direkte fra universets skaper, rett og slett ikke føler behov for å se ting fra noen annen enn sin egen (underforstått Guds) synsvinkel.
    Disse tankene synes jeg går hånd i hånd med det du skriver om å miste sitt moralske kompass.

  3. Du skriver godt og levende Anders! Leit at du hadde en så tøff barndom. Føler med deg og er enig i at medfølelse og forståelse er veldig viktig. Det er jo den uselviske Kjærligheten som er essensen i den kristne tro. Gud ER Kjærlighet..❤❤❤ Noen kristne blir så religiøse at de blir harde mot andre, det er ikke godt og rett! Jeg forstår deg godt. Vennlig hilsen Irene

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.