Deprimert uten å vite det selv

Som barn og ungdom trodde jeg ikke på depresjon. Jeg trodde ikke på psykologiske begreper. Jeg trodde på Jesus og at vi kristne sto i en åndskamp mot djevelen og hans åndehær.

Om jeg følte meg lavt nede, kjente på negative tanker, hadde lite energi eller livslyst, så var det djevelen sin skyld. Det fantes ingen rasjonell psykologisk forklaring, men en åndelig forkaring om at man er under demoniske angrep.

Noen år etter trosbruddet som 19-åring sa en venninne til meg at jeg virket deprimert. Jeg ble sint og frustrert over at hun sa det, følte jeg hadde en mislykket personlighet som fremsto negativ og tok det overhode ikke kommentaren til meg. Jeg hadde fortsatt ingen tro på psykologi-faget eller diagnoser. Jeg tenkte psykologi-faget var teit; man burde bare tro at man var frisk og glad, så hadde man det bra, for det hadde jeg jo lært gjennom oppveksten.

De siste årene har jeg kommet frem til at jeg er deprimert og har vært det i lang tid. Allerede fra slutten av barneskolen ønsket jeg å begå selvmord, men turte ikke gjøre alvor av tankene på grunn av frykt for å havne i helvete. Takket være min elskede Julie, så har hennes omsorg, kloke spørsmål og åpenhet bidratt til at jeg stadig har forstått hvor tungt jeg fortsatt har det.

Hele livet har vært en motbakke. Gjennom barndommen følte jeg meg ofte mindreverdig og skitten. Jeg skulle leve et liv til ære for gud, men følte jeg heller æret satan ettersom jeg var så full av synd. Å like verdslig musikk var syndig, mange filmer jeg likte var syndig, å si “herregud” var syndig, å ikke ære sine foreldre var syndig, å stjele var syndig, å lyve var syndig. Hat, sjalusi, sinne og egoisme var synd. Bare det å lyste etter sin nestes hustru var også syndig.

Er det så rart man kan føle seg skitten, mislykket og mindreverdig med et sånt tankegods?

Alle syndene gnagde på samvittigheten og kastet meg lengere inn i ekstremt religiøst tankegods. I Bibelen sto det mye om omvendelse, og ordet omvendelse betydde at man skulle vende om fra synd. Ikke bare be gud om tilgivelse hvis man syndet og fortsette som før. Jeg måtte trygle gud om å tilgi meg, tvinge tårene og angeren frem, for deretter å piske meg daglig for å ikke begå syndige handlinger.

Mange barn har det slik som jeg hadde det i rettighetsbrytende trossamfunn. De har ikke samvittighetsfrihet, ettersom samvittigheten blir ødelagt av Bibelens forkynnelse om synd. Føringene er så rigide og preget av frykt at barna ikke klarer å lære om rett og galt på en god måte.

Kort oppsummert så kan man tolke Bibelen dit at man skal være empatisk: Man skal bry seg om andre, være god og gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot seg selv. Med denne tolkningen og oppsummeringen kan foreldre og ledere i trossamfunn enkelt og greit lære barn empati, uten helvetesskremsler og ødelegge barns samvittighet. Verden trenger mer empatiske mennesker, ikke mennesker som blir ødelagte av usunn og skadelig religion.

Linker:

Her kan du søke på nettet i Bibelen: http://www.bibel.no/Nettbibelen

jesussoldatencover3
Trykk på bildet for å bestille “Jesussoldaten”


One thought on “Deprimert uten å vite det selv

  1. Hei Anders. Sterk lesning om en tøff barndom. Føler med deg og tenker på deg! Så viktig det du skriver at empati..og jeg vil si; Kjærlighet er det som er essensen Bibelen, i kristen tro og i Jesu liv. Jesus er mitt store forbilde, og Han elsker alle barna og alle mennesker. Vi er en kristen familie hvor kjærligheten er i sentrum. <3 Det er en god og trygg relasjon med vår gode Jesus. Ønsker deg Alt godt. Bra du har funnet en som forstår deg og hjelper deg. Jeg vil du skal vite at Gud er kjærlighet, og at Han elsker deg og forstår deg.
    Vennlig hilsen Irene

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.